Reis


Verden er ikke så farlig som du tror

I rundt hundre aviser verden over ble jeg i år betegnet som "naiv" og "uforsvarlig" for å ha backpacket gjennom Afghanistan på lavbudsjett. Historien jeg ønsket å fortelle, var en helt annen. Den handlet om hvordan jeg hadde oppfattet landet og andre land i krig som mye tryggere, vennligere og flottere enn jeg hadde fått inntrykk av i mediene. I denne boken vil jeg ta deg med på en reise som startet for ti år siden, og som skulle vise seg å gå gjennom alle land i verden. Kanskje vil du etter å ha lest denne boken forstå hvordan jeg kom til denne konklusjonen, og kanskje du også vil få oppfatningen om at verden kanskje ikke er så farlig som du trodde.

Boken kommer i midten av oktober 2019.

Forhåndsbestill boken i dag for kr 379,- og få:
Bestill nå

Forord

I oktober 2018, for nøyaktig ett år siden, hadde jeg en opplevelse som fikk meg til å innse hvordan folk flest ender opp med å tro at verden er et farligere sted enn den egentlig er.

Jeg hadde tilbrakt en uke på å reise gjennom Afghanistan og møtte en journalist som lyttet til historiene mine om hvordan jeg hadde kjørt lokale taxier, prutet, spist gatemat og vandret gjennom gatene i Kabul på samme måte som jeg hadde gjort i 185 land før det. Jeg forklarte hvordan Kabul, sett bort ifra den store militære tilstedeværelsen, virket som en ganske så normal sentralasiatisk by hvor jeg hadde følt meg både trygg og velkommen. Jeg trodde at jeg hadde delt en historie om hvor flott landet var, men resultatet av intervjuet var noe helt annet enn det jeg hadde forventet.
[ les mer... ]

I løpet av et par måneder hadde historien nådd store aviser som The Telegraph, Fox News, The Hindu, The Arab, El Commercio som alle brukte mer eller mindre samme overskrift:
“Naive, reckless tourists couchsurfing in war torn nation.” 

Jeg hadde plutselig fått et rykte på meg for å være en naiv og uansvarlig reisende og for millioner av lesere hadde jeg tatt del i en historie som fortalte det motsatte av det jeg egentlig ville fortelle verden. Med denne boken vil jeg gjøre opp for dette, og fortelle deg historiene sett fra mitt perspektiv. Du vil kanskje ikke forstå hvordan man kan føle seg trygg i den dødeligste byen for sivile i Afghanistan, men kanskje du vil kunne bryte ned noen stereotypier og se mer av det vakre i verden, selv på steder som vanligvis blir presentert som det motsatte. Verden er et fantastisk sted, om man bare har øynene åpne for å se det.

Kapittel 1: Sommer på Finnøy

Jeg satt på verandaen til foreldrene på Finnøy, øya som jeg hadde vokst opp og tilbrakt omtrent hele mitt 18 år gamle liv på. Solen skinte over fjorden foran meg, hvor en ferge og et par fiskebåter drev sakte forbi. Alt var fredelig. Jeg hadde akkurat lagt fra meg Illustrert vitenskap-bladet mitt på bordet. Artikkelen jeg hadde lest, forklarte hvordan mennesker for 15.000 år siden levde i små grupper som aldri bodde lenge på samme sted. Overraskende nok brukte man da bare 20 til 40 timer i uka på å samle mat, finne ly og alt annet som kunne betegnes som arbeid. Resten av tiden kunne de vandre rundt eller bare sitte å nyte livet. Akkurat slik jeg gjorde i dette øyeblikket.

De siste somrene hadde vært som denne. For det meste avslappende, kun med en deltidsjobb på butikken til faren min hvor jeg resten av tiden kunne henge med venner. Vi hadde også en tradisjon i familien hvor vi pleide å bytte hus med noen som vi fant gjennom kataloger som vi ble sendt i posten hvert år. Det var kanskje dette som har gjort at jeg alltid velger å bo hos lokale når jeg er på reise, istedenfor å bo på hoteller. Når jeg tenker over det, så har jeg nok foreldrene mine å takke for at jeg har blitt den verdensborgeren jeg er, ettersom jeg på det vis ble oppdratt med andre kulturer rundt meg. Vi hadde også utvekslingselever fra forskjellige land boende hos oss for et år av gangen. Selv resten av året hadde vi verden hjemme hos oss i stua. 

Det var kanskje min siste sommer på Finnøy hvor jeg ville ha en deltidsjobb på lokalbutikken og kunne henge med gamle klassekamerater før alle ville bli spredt rundt i landet på forskjellige militærleirer, folkehøyskoler og studiesteder. Jeg hadde søkt meg inn på en bachelor i internasjonal kommunikasjon i Halden. Det var spesielt ordet “internasjonal” som hadde trukket meg til den beslutningen. Siden andreåret på videregående, hvor jeg hadde tatt ett år utveksling i Østerrike og bodd hos en lokal familie så hadde jeg kjent en trang for å bo i utlandet igjen. Jeg kjente meg på et vis rotløs. Som om jeg ikke bare hørte hjemme i Norge, men ønsket å bo på forskjellige steder. Jeg hadde knapt blitt myndig her til lands, men var allerede redd for å kjøre meg fast i et spor her hjemme. Kanskje ville jeg etter studietiden ha masse studielån og måtte komme meg rett i en fulltidsjobb? Kanskje ville jeg da ha en kjæreste som ønsket å bruke ferieukene våre på all inclusive sydenturer til Hellas, Tyrkia og Spania? Eller kanskje jeg hadde en leilighet som trengte vedlikehold, eller en hund som jeg ikke kunne dra ifra? Jeg kjente tankene skremme meg litt.

I det øyeblikket gjorde jeg kanskje mitt beste valg noensinne. Jeg bestemte meg for å gjøre alt for at jeg, etter fullført utdannelse, ville ta minst ett år fri for å reise med enveisbilletter og en sekk på ryggen. Helt til jeg ville bli blakk. Penger kunne jeg jo alltids skaffe mer av senere en gang, tenkte jeg.

Kapittel 2

Mennesker er som en flokk sauer, tenkte jeg like etter at flyet tok av fra Newark Flyplass i New Jersey. Under meg kunne jeg se et nett av veier og hus som ble mindre og mindre jo lenger jeg kom opp i luften. Langs linjene kjørte bittesmå biler. I motsetning til tuer hvor maurene vandret kaotisk rundt, så var dette perfekt orkestrert. Som produkter på et samlebånd.

Det siste halvåret hadde jeg studert i USA og vært en del av dette nettverket som var delt opp i såkalte streets og avenues. Jeg hadde besøkt hus i utkantene av byene og tenkt at folk der hadde et fint liv, men akkurat nå så jeg på disse husene som hønsebur. Fire vegger hvor folk verper barn og tilbringer livene sine. Jeg så for meg hvordan de våknet opp tidlig hver morgen for å tilbringe en time i trafikk på vei til jobb, for så å slite ut øyne og hjerner nok til å kun varme opp noe frossenmat og se noen timer på TV før man gikk og la seg. De siste årene hadde jeg vært flink på skolen i håp om at jeg en dag kunne få jobbe på en norsk ambassade i utlandet, men i dette øyeblikket ble hele målet og meningen med de siste femten års skolegang visket bort idet flyvinduene ble tilslørt av ugjennomsiktige skyer foran meg. Utsikten gikk kjapt over til en klar stjernehimmel, og jeg begynte å tenke på hva som var grunnen til at folk flest valgte å leve livet sitt på denne måten. Som barn løper vi rundt som små videokameraer som er forhåndsprogrammert til å kopiere alt vi ser. Stopper folk flest opp og gjør seg bestemte valg om hvordan de ønsker å tilbringe sine dyrebare liv? For meg var dette øyeblikket hvor jeg innså at jeg måtte svare på dette spørsmålet for meg selv. Jeg kjente trangen til å utforske livet utenfor boblen jeg vanligvis levde i, og jeg kjente meg enda mer sikker i valget om å bli en loffer etter fullført utdannelse.

Vil du lese mer?

Bestill nå

Jørn Bjørn Augestad

Jørn ble født i 1989 og bodde på Finnøy frem til fylte 16 år da han flyttet til Østerrike for et utvekslingsår som gjorde at han følte seg "rotløs" og ville videre ut i verden. Tre år senere la han ut på en reise som skulle vise seg å gå gjennom alle land i verden. Selv etter å ha besøkt alle land fortsetter han å reise og reflekterer rundt sine reiser i hans første bok kalt «REIS- verden er ikke så farlig som du tror».

Forhåndsbestill boken i dag for kr 379,- og få:

-Gratis frakt (verdi 79,-)
-Personlig hilsen av forfatter
-Invitasjon til lanseringsfest

Bestill nå